Sommer 7

Sju av i alt åtte

Start ndenfor og les nummer sju tilslutt

INNLEDNING

        http://www.liernett.no/?artikkel=844&PHPSESSID=6ab5bb9cab4c6a1bebb3855e798ad541

1     http://www.liernett.no/?artikkel=845

2       http://www.liernett.no/?artikkel=846

3        http://www.liernett.no/?artikkel=847

4        http://www.liernett.no/?artikkel=848

 5        http://www.liernett.no/?artikkel=849

 6        http://www.liernett.no/?artikkel=850

  7      Vi skulle hjem.

Den siste uka tråkket vi nordover langs Østkysten. Nå var vi helt uten penger.
Vi stakk av fra regninga på et overnattingssted. Ved neste forsøk på det samme ble vi tatt, men tilgitt. Landlorden på det vesle hotellet ikke ulikt Fawlty Towers, knep oss i det vi med syklene over skuldra forsøkte å bane oss fram til veien gjennom en hage som var tettere enn regnskogen. Dette synet sammen med en innstendig tostemt bønn fra oss om å få slippe unna, fikk den langbeinte hotellverten til ordne opp på en for oss svært så fordelaktig måte. ”Kommer jeg til Norge, bor jeg hos dere”.

Sjakkspilleren sitter i hjørnet på puben Terminus i High street i Eastbourne, en gammel mann med fett på brilleglassene og tre jakker over ei rundhalsa skjorte. På bordet står sjakkbrettet og to ølglass. Han er sin egen motstander og spanderer gjerne. Jenter i minikjoler og røyken mellom pekefinger og langfinger svermer rundt gutter i vide dresser og løstsittende slip. Jeg finner en avis og leser at Paul Mc’ Cartney er 64, et magisk tall i Beatles sammenheng. ”When I’m sixty Four”. Flere avissider er viet det faktum at det som i 1967 så ut til ligge et sted i en uoverskuelig framtid, var nå. For meg var den snodige balladen ikke noe mer enn et spor på plata ”Sgt. Peppers Lonely Heart’club Band”.
I morgen skal vi hjem. Språkreisen er over for i år.

Hjemkomsten for snart 40 år siden husker jeg lite av. Vi spiste oss i hvert fall stappmette på båten. Vinden hadde storm i kastene, og koldtbordene i spisesalene stod nesten urørte. Jeg fylte 18 og en velvillig trise syntes det måtte feires og tilgodeså oss med roastbiff og kyllinglår som vi fikk servert på dekk, der vi inntullet i pledd lå i hver vår dekkstol. Drikke tok vi fra diverse återstellare fra glass på et bord i le med høy slingrekant.
Hjemme var kveldene blitt dypblå. Turen hadde vært ok. Dårlig med fotografier som kunne dokumentere og vakt litt interesse, men nei, det dreide seg om noe annet nå - musikk. LP’n Seargent Pepper’s Lonely Heart’s Club med The Beatles. Noen tok gjerne med seg plata ut og fant et sted der vi kunne spille den på fullt volum. Jeg var litt akterutseilt, hadde ikke fått med meg alle låtene. Jeg som hadde vært i The Fabulous Fours Own Country da det smalt.

Og eksamen? Å dømme etter det som skjedde i ettertid, må vi ha stått. Men jeg var mer opptatt av å finne ut om vi ved å spille slutten på St. Pepper’s bakvendt, dvs. dreie platetallerkene i motsatt retning, skulle få høre en bekreftelse på at Paul Mc’ Cartney var død.