En natt i Trollheimen

Det hender at du en sjelden gang i ditt liv opplever noe som er så stort at du aldri glemmer det. For eksempel fikk jeg en gang hilse på Kongen, han tok meg i hånden, det skjedde på Haslemoen i 1959. Det var virkelig et stort øyeblikk. Riktig nok hadde jeg, mens jeg var gårdgutt hos et par bønder i Lier, hilst på en og annen bonde som imponerte meg, men å hilse på han Olav den femte, det var virkelig et høytidelig øyeblikk.

Lenge gikk jeg og så på hånden, det var liksom en ny og forunderlig hånd. Den var ikke min. Jeg betenkte meg lenge på å vaske den, jeg ville bevare håndtrykket som et minne, en opplevelse så lenge som mulig. Slik virker et imponerende håndtrykk.

Men slike høytidsstunder i ens liv er av mange slag: Etter en lang og slitsom tur i Trollheimen for mange år siden, kom jeg sent på kvelden inn på en turisthytte og spurte vertinnen om hun hadde en ledig seng til meg. Jo da, det hadde hun; jeg kunne få sove i kronprinsesse Sonjas seng, hvis jeg hadde lyst. Og selvfølgelig sa jeg ja takk til å tilbringe natten i kronprinsessens seng. Og i denne sengen var det at jeg opplevde noe som var så stort at det nok blir sittende fast i hukommelsen til jeg havner seks fot under bakken; Jeg hadde nemlig en vidunderlig drøm den natten, men av grunner leseren sikkert forstår, kan jeg ikke gå i detalj, som det heter. Men så mye kan jeg røpe at i drømmen kom kronprinsessen inn på rommet mitt med et eple i den ene hånden og gnagsårplaster i den andre, og ba om hjelp til å få plastret hælene.. Og hun hadde på seg fjellanorakk, men den var gjennomsiktig.

Nå har jeg også sovet i noen senger ute i den store verden. Tenker jeg etter har jeg kanskje også sovet i Birgitte Bardots seng, forutsatt at man kan kalle en losjiseng Bardots.