Sorry, Anthony!

Jeg tror nok de aller fleste nye liungene med mørk hud, som jeg kjenner, heiet på Ghana denne junikvelden -- og ikke minst på deg, Anthony. Du spilte like elegant og avslappende som om det var en treningskamp på treningsfeltet ved Brakka på Lerkendal.

De aller fleste afrikanerne i Lier og som har vært tvunget til å forlate sine hjemland, håpet på Ghana – etter at både arrangørlandet Sør-Afrika og de andre lagene fra dette mektige kontinentet var ute. Etter det jeg har hørt, er det en selvfølge -- for unggutter som er vokst opp med parabol, å følge med hva som skjer på fotballfronten fra vårt kontinent. ”Manju ; Chelsea , ”Barca” og Milan er ofte like kjent i de afrikanske land som i Drammen og Lier. Og for noen år siden ble noen unge i Peking spurt om de visste navnet på en nordmann. Det eneste svaret de fikk var Ole Gunnar Solskjær.

Enten man kommer fra Somalia, Eritrea, Kongo eller Burundi, ville en seier til Ghana ha gitt dem et mentalt løft – til tross for en geografisk avstand som ville tilsvare avstanden fra Norge til Sør-Europa –

For en hvit trønder var det som å heie på naboen når midtbaneeleganten Anthony Annen danset bortover gressteppet – På banen denne fredagskvelden var det ikke så mange klønete motstandere som man finner i den norske ligaen og som er mest opptatt av å ødelegge og provosere den lille ghaneseren –    Og den ikke altfor storvokste teknikkeren løp og løp. Etter moderne målinger  var han faktisk blant de 10 som løp lengst i løpet av kampene.

Når Anthony vender tilbake til Norge igjen, vil han sannsynligvis bli møtt med respektfull anerkjennelse av fotball-Norge. Jeg var så heldig å møte den hyggelige unge spilleren i fjor høst, en ung mann totalt uten nykker, god tid til en prat med kjente og ukjente.

Trøndere som ikke er interessert i fotball (det er utrolig nok nokså stor minoritet i landsdelen --) snakker også nå om lettbeinte Annan. Ja, ett familiemedlem av ukens petitskribent, som aldri har vært innafor Lerkendals porter i sitt 70-årige liv, har ymtet frampå om å møte opp for å hylle ghaneseren når han igjen stiller i svart og hvitt –
TV `n er et sterkt medium – på godt og vondt – men her påstår jeg at den kan virke samlende og gi grobunn for gode følelser og skape sympati

Og ikke minst gir engasjementet gjennom idretten mange av våre nye landmenn et friminutt fra et vanskelig liv i en ny kultur. Vi unner Uruguay suksessen, men jeg tror likevel Anthony og hans lagkamerater fikk flest nye tilhengere denne kvelden – ikke bare i distriktet rundt byen ved Nidelven – men i hele Norge.

Det er jo bare idrett – ja vel, men for afrikanerne, spesielt for arrangørlandet. har det vært et en nærmest sammenhengende demonstrasjon av spontan livsglede som nok mange i vår kultur lett kan karakterisere som barnslig – tett opp mot galskap – Men da kan jeg minne om at vi nordmenn har hatt tilsvarende behov for å slutte opp om idrettsbegivenheter. I fredsåret 1945, etter flere års idrettsstreik på grunn av Nazi-Tyskland idrettspolitikk, ble Ullevaal stadion fylt opp av over 30 000 tilskuere til den første A-landskampen mot Danmark den 9. september.  Samme kveld ble det utrolig nok spilt B-landskamp for fulle tribuner på Bislet. 160 000 billettbestillinger kom inn til Norges Fotballforbund! Da er det ikke forstålelig at sydafrikanerne viser begeistring etter årtier med fattigdom og rasediskriminering –

Ha ei god helg -- i godstolen foran TV `n!