Arven fra Sylling

Vi leser i overskriften til en herværende ukeavis at SV-politikeren, Ninnie Bjørnland,  vil at kommunestyret skal politianmelde Lierskogen Pukkverk for bokstavelig talt å ha sprengt seg ut over egne grenser. Det er prisverdig at en politiker etterser at egne vedtak blir fulgt opp på en ordentlig og ryddig måte. Det fins så mange eksempler på det motsatte. Vi ønsker henne i hvert fall lykke til med saken og håper hun vil fortsette på den samme veien hun har begitt seg inn på. Det kan være flere saker i samme gata, hadde vi nær sagt; ikke minst innenfor sand –og masseuttaksvirksomheten i Lier.

Pukkverkssaken i Sylling for 20 år siden viser hvor galt det gikk da politikere godt hjulpet av dårlige råd fra en rådmann, brukte alle slags knep for å få gjennom et prosjekt som for omverdenen fortonte seg som det glade vanvidd. I sannhetens navn nevner vi at Venstre og etter hvert SV, gikk mot den kompakte majoritet. Vi vil ikke her trekke fram sakens mange fasetter, men bare si at den inneholder sider som gjør at den fortjener en plass innenfor litteraturen, for der å kunne bli mer tigjengelig for ettertiden.

Langt om lenge ble det av prestisjehensyn til politikerne vedtatt en såkalt moderat utbygging som skulle ta hensyn til de unike naturgitte forholdene på stedet. Men det var først etter at kommunen hadde betalt tusener i bøter for feil saksbehandling og en ikke ubetydelig sum i advokathonorarer til ansvarsbevisste naboer.

Resultatet av politikernes iherdige arbeid, kan du se om du legger turen tilmasseuttaket i åssida opp for Holsfjordens østside. Du finner ikke maken i åsene mot nord herfra til Brandbu. Noe slikt er knapt mulig andre steder enn i ”Grønne Lier”