Jeg kommer ikke utenom Halden

Jeg har et nedarvet forhold til Halden. Mine foreldre kom derfra, og det gjorde stort sett også deres foreldre og besteforeldre. Det betyr at jeg har et betydelig nærmere forhold til den vesle østfoldbyen enn til de fleste andre byer i landet. Halden har lite snø og lutefisk, og det setter jeg pris på.

Selv har jeg aldri bodd i Halden, og det er ikke ofte jeg er på besøk der. Det vanligste er blitt begravelser, men nå er nesten alle jeg kjente borte. Når jeg er i Halden, besøker jeg derfor kirkegården, for der ligger de fleste av mine besteforeldre, onkler og tanter, og etter hvert også noen fettere og kusiner.

Kirkegården i Halden ligger i en skråning opp mot en fjellknaus med fri sikt mot Fredriksten festning. Selve byen, som har flere bevarte gamle trehus enn norske byer vanligvis har, ligger mellom kirkegården og festningen.

En gang i blant sitter jeg i Halden biblioteks kjeller og ruller gjennom mikrofilm med aviser fra den gang mine foreldre vokste opp i byen.

Når jeg blar i gamle familiealbum, gjenkjenner jeg mange av husene som fortsatt finnes. Det er derfor jeg en dag kunne stikke innom et hus min farfar bygde og gi eierne en kopi av et bilde av huset slik det en gang så ut. De takker begeistret og inviterer inn på middag. Hvor lite det skal til for å få kontakt med mennesker man aldri før har møtt.

Halden var en ledende sjøfartsby på 1800-tallet, og min bestefar ville til sjøs. I motsetning til byens skipsredere innså han imidlertid at seilskutetiden var på hell, og han utdannet seg derfor som maskinist. Som maskinist hadde han seilt frem og tilbake over Nordsjøen under hele første verdenskrig mens tyske ubåter senket skip etter skip. Senere tilbrakte han i mange år arbeidsdagen i maskinrommet på et dampskip i kystfart på India. Ettervirkninger av en tropesykdom gjorde at han måtte si farvel til sjøen som sekstiåring, men han levde til godt opp i åttiårene.

Hans eldste datter, som dermed var min tante, ble katolsk nonne da hun var på slutten av tyvetallet. Hun tilbrakte resten av livet i bønn og utbetalt innsats for medmennesker på sykehuset der hun arbeidet. Nå er hun også gravlagt på den samme kirkegården sammen med mange av sine medsøstere fra den katolske menigheten i byen.

Min morfar og mange av hans etterkommere er gravlagt litt høyere i skråningen, slik det kanskje også i dag sømmer seg for en som i dag utvilsomt ville blitt kalt en gründer. Også på kirkegårder later beliggenhet til å ha en viss status. Den unge eiendomsmegleren hadde gått over til produksjon av kofferter, lommebøker og andre skinn- og lærvarer. Fra forrige århundreskifte og tre-fire tiår fremover bygde han opp en stor produksjonsbedrift og kjøpte dessuten opp et stort antall butikker som solgte varene. Han ble svært velstående, men hjertet sviktet.

Så går jeg enda en gang mellom gravstedene på kirkegården i Halden, og jeg tenker enda en gang på hvem av de tre som var lykkeligst og om noen av dem noen gang angret på de viktigste valgene de gjorde i livet.

Bildetekst: Høyt over kirkegården i Halden ligger den imponerende Fredriksten festning.