Hørtekollen revisited

Men jeg kunne ikke finne skistøvlene, eller bekksømstøvla, som vi sa. Skiferdighetene mine er  ikke så store at jeg i fjor kunne ha fått støvla inndratt på grunn av stor fart i løypa. Så hadde jeg vel en vakker vårdag kastet dem sammen med  annet som ligger i plastposer i vindfanget og sperrer veien hver gang jeg skal ut.

Men nå gjaldt det å komme seg til skogs uten å måtte risikere liv og lemmer på holkete skogsbilveier. Opp til Hørtekollen har det før om åra gått et beintråkka spor i snøen. Det holdes åpent av entusiaster som jevnlig går til topps for å skrive seg inn i boka i den kommunale postkassa og for å nyte utsikten fra et av de fineste utsiktspunktene i Lier.

Det er ikke veien som blir til mens du går, men tanken. Alt du ser gir deg assosiasjoner,  og jeg blir opptatt av nedbeita barlind, bresk og furu på veien opp flatberga. Her har elg og rådyr beita, og med så mange spor rundt deg, har du aldri  følelsen av å gå alene.

Nå er det ikke bare dyr som har livnært seg av nåletrærne i sørhellinga under Hørtekollen. Jeg mener å ha lest et sted at kransebinding var en viktig attåtnæring for folk i Poverudbyen, men husker ikke  hvor. I  Jacobsens "Øverst i Lier"  fortelles det om Bastine Bratlie som laget kranser og hattepynt, og det er vel ikke utenkelig at hun henta en del råstoff i nærmiljøet.

Poverudbyen er forresten et er ganske vanlig navn på steder der småkårsfolk slo seg ned før i tida og er altså ikke begrenset  til Sylling. Gruvene har vi skrevet om før, men en repetisjon får du ved å klikke deg inn på, http://www.liernett.no/?artikkel=1321. Og når du nå likevel er på vei til å bli oppslukt i Internets svarte hull, gå gjerne via http://www.liernett.no/?artikkel=1098 og http://www.liernett.no/?artikkel=1322.

Og til slutt: Tror du store deler av liernaturen nå om dagen er utilgjengelig for folk uten ski på beina, gå deg en tur opp til Hørtekollen.