Førjul på Bygdetunet

Klokka var åtte på ett andre søndag i advent, og de første gjestene var alt på tunet.

Inne i stuegangen dreiv Åsmund og Truls og lette etter vrideren til hovedøra. Begge skyldte på hverandre, for det var jo de to gårdskara som var på gården året rundt. I hele huset, opp og nede, lukta det graut og kaffe. Damene hadde kommet seg inn gjennom kjøkkengangen og lagd i stand noen digre grautgryter. Safta var blanda, og smultringene lå på fat . Nå var det om å gjøre å få klara kaffen.

I storstua var det dekt på med linduk, kandelabre og sju slag på sølvfat. Da sa Truls at ettersom døra til storstua kom til å stå åpen, kunne de bytte vrideren fra den døra til ytterdøra. Som sagt så gjort.

Og inn strømma folk og blei traktert både oppe og nede. På tunet stod salgsbodene fylte med nyttige varer, det meste hjemmelaget og hjemmebakt. Julenek til alle som feirer julen hjemme, og honning til dem som mener et godt biprodukt er bra for helsa.

Gjennom vinduet i skolen så vi flatbrødleiven bli lagt på takka og unger som sang julesanger i skolestua. Gullsmeden hadde tatt turen innom med fine smykker og lagt dem fram. Fint for alle som i hvert fall en gang i året vil stelle godt med kjæresten. Arne Christoffer med Lierbussen kjørte i skytteltrafikk hele dagen og frakta folk opp de tunge bakkene til Overn. Og Helge Justad kom i ens ærend ned Paradisbakkene for at unga skulle få en tur i breislean. Tida gikk fort denne vakre vinterdagen på tunet.

Klokka fire kom Ulla ordfører og skulle stå for den høytidelige tenninga av grana. Men først sa hun noen ord om jula. Som politiker kunne hun vel ikke unnlate å nevne årets stjerne, Barack Obama. Forandring hadde vært hans slagord i valgkampen. Og Ulla minnet oss om at også vi  står foran nødvendige forandringer. Men som god verdikonservativ, la hun vekt på at vi må ta med oss det beste fra fortida. Og juletradisjonene er noe av det arvegodset vi ikke må gi slipp på.

Så mintes hun egen barndom på femtitallet, og flere av oss som er jevngamle med ordføreren, fikk mentale bilder som varmet på netthinna , men som samtidig hadde i seg en bittersøt snert av vemod. Så gikk alle rundt juletreet, mens korpset fra Brannvakta i Drammen stod for det instrumentale fra en plass i vindfanget.
P.S. Jeg glemte noen småjenter som sang vakre julesanger på skoletrappa. Jeg har litt greie på sang og kan bare si at det var så fint. Takk skal dere ha.

Dørvrideren kom ikke til rette. Men var det ikke mange nisser på tunet denne dagen? Ikke sånne colanisser vi hadde møtt i Lierbyen uka før, men ordentlige slu, fandenivoldske fjøsnisser. Slike som mannen i visa ville flytte fra, men som blei med høgt på vognlasset og kunne rope triumferende ned til rømlingen som gikk og leide hesten. - Vi skal nok flytte i dag vi to.

Nissen ville tydeligvis ikke ha folk til gards, for vrideren var søkk borte. Men det var det ingen av de fornøyde gjestene som hadde merka. Og slik endte historien om da Truls og Åsmund lurte nissen på Nedre Overn.

Liernett takker for mange fine stunder på Bygdetunet i året som er i ferd med å ebbe ut.