St. Hallvardspillet

Det er flere enn seks hundre forskjellige spel- og festivaler i Norge i løpet av et år. Det fins knapt ei bygd eller et tettsted   som ikke har endevendt lokalhistorien i håp om kunne finne den spikeren som skulle kunne egne seg som basis for ei festival- eller spel-suppe.
Det er altfor mange av dem, og den berømte spikeren som skulle være grunnlaget for en velsmakende og publikumsvennlig forestilling, kan lett bli spikeren i kista for et prosjekt som folk ikke bryr seg om og som dermed ikke har livets rett.

St. Hallvardspillet er bygd over legenden om St. Hallvard, Olav den Helliges ikke altfor fjerne slektning, som i følge historien oppnådde helgenstatus fordi han forsøkte å redde en kvinne av lavere byrd, som det heter. Selve historien er tynn, og i motsetning til sin mer berømte slektning er Hallvard en en-dimensjonal fyr, nærmest en karikatur det skal bli vanskelig å utvikle videre.

Håvard Rype ( ansatt på kulturkontoret)  bruker sorgen over å miste et barn som tema i årets forestilling. Et enkelt eksempel brukes til å belyse noe allmenngyldig, et pedagogisk grep som Vår Frelser Jesus Kristus var ekspert på. Dette å ta tak i sidetemaer og belyse dem kan sikkert være en måte holde et spel i live på, og det gjøres i stor grad blant spillarrangører landet rundt.

Jeg har forresten en mistanke om at det ofte lå økonomiske motiver bak ønsket om å få en helgen i nærmiljøet. Ryktet om hvilke inntekter som tilfløt Nidaros gikk landet rundt, og mange ønsket å få besøk av datidens turister, pilegrimene, som la igjen stor summer på de hellige stedene de besøkte.

Pilegrimene skulle innkvarteres, bevertes og ikke minst skulle de ha med seg minner fra turen. Og avlatskremmere, relikvieselgere og religiøse sjarlataner av alle slag svermet rundt helligdommene. Ingen var i grunnen redd for at Frelseren skulle komme igjen og jage dem på dør, slik han hadde gjort utenfor Tempelet i Jerusalem. Det var så lenge siden noen hadde sett ham.

Kanskje er det denne tradisjonen som spelarrangørene ønsker å gjenopplive, skape sirkus og kommers. Når jeg er på sirkus, kjøper jeg en stang med sukkerspinn for en hundrelapp. Det synes jeg er helt greit fordi jeg vet hva jeg gjør.

Det står gjerne en stiftelse bak spel og festivaler. St Hallvardspillet er det så vidt jeg vet kommunen som er ansvarlig for. Jeg har ikke helt fått tak i den administrative oppbyggingen bak spelet, men håper at det i etterkant blir utarbeidet en oversikt over ressursbruken og hva det hele har kostet i kroner, timer og ører. Jeg hadde håpet at Lierpostens annonsebilag med stoff om St. Hallvard hadde redegjort for noen av spørsmålene jeg brenner inne med, men kanskje kommer det senere.
Jeg har alltid vært skeptiske overfor St. Hallvard. Det fins så mange ugjorte kulturoppgaver i Lier. Så mye som er påbegynt, men som beveger seg framover med rullatorfart. Jeg tror et slikt spel legger beslag på uforholdsmessig store mentale ressurser. For hvordan er det for en kulturarbeider å måtte bruke store deler av hjernekapasiteten til å bekymre seg om været en uke i august? Det må da gå ut over noe?