Skråsikkerheten og selvgodheten

Under en utenlandstur for et par uker siden kom jeg i prat med et pensjonistektepar. Med noenlunde samme bakgrunn og felles bakgrunn gikk praten lett rundt frokostbordene på det lille og intime hotellet. Når du treffer ukjente ”laindsmenn” på en annen arena kan du lett bli et lett bytte for frittalende personer. Trygt, er det jo også å slenge noen negative kommentarer om kjente og ukjent omgitt av serveringspersonale uten interesse for verken tema eller språk.

Det som ofte slår meg er at folk som aldri har vært i vanskelige posisjoner og har kjent presset fra ”gjeddene i sivet”. Temaet var treneren som både lyktes og mislyktes en relativt hyppig omtalt fotballklubb. Omtalen gikk ut på han ikke hadde noe å fare med. Han hadde ikke noe å vise til (trass i ligaseier året før) – Hain skoill ailder ha vært ansatt, sier den velfødde pensjonisten med leilighet på solkysten. Ingen sympati å få folk som kjenner miljøet rundt klubben, helt fra tiden da Brakka huste tyskere –

Nysgjerrig på hvem han var forsøkte undertegnede å finne ut om man her hadde med en av av ”legendene i klubben” som jeg ikke kjente igjen. Men nei, - Æ var oppmainn for B-laget i min tid, ja. Også snakke æ med hain -----  (ja, hain ja)  ---- kvar dag. Nå, det va jo bra at hain gamlefar reiste opp og ordna opp, ja ---

Frokosten smakte fortreffelig. Spesielt fordi laget vant dagen før mot ett av ferielandets beste lag. Det er ikke tid for å dra i gang en forsvarstale for han som ble et offer for ”gjeddene i sivet”. – Hain e jo så svak --, sier den tøffe pensjonisten som ymter frampå om at han nok må få seg noen drag av sigaren, ” seierssigaren” - Ja hain e jo så svak, jatter kona med som ei pappegøye ----

Men før han rekker å gå ut frokostsalen med sin sigar, har man forsiktig og høflig klart å skifte tema i håp om et mer nøytralt samtaletema. - Har dere barnebarn i Norge, da? – Å huff, den skolen som barnebarna mine går på, har jo såmange utlændinga. Det er jo stort sett bare problema med dem da, ja. Skjønne itj at dem slæpp inn så maing. Se å få dem ut! Og så e det hain Solheim da, som strør om sæ med pæng te dær laindan –

- Ka med dokk da, har dokk lært dokk noe spansk her da? – Nei, det er da itj nødvendig med laindsmeinn roint oss --

Så er vår landsmann klar for sigaren.  En hyggelig og givende frokost sammen med denne kloke mannen og hans frue som ser alt så krystallklart. Og som samme dag kjører tilbake til sin leilighet i sin lekre leiebil, som utlending i et solrikt og gjestfritt land ---