Litt trist å si goodbye

I tre uker har jentene bodd hos Linda Walker og opplevd engelsk dagligliv. Linda bor i et naturskjønt villaområde og har i flere år hatt studenter boende hos seg. Men bare i de to siste årene har hun hatt nordmenn. Det vil hun gjerne fortsette med. Hun har bare lovord å komme med når det gjelder de fire jentene fra Lierbyen. Blide og hyggelige, holder innetidene og spiser alt de får. Men jentene har også stortrivdes i huset der det foruten Linda med to døtre har bodd tre kinesere og to tyskere, tre hunder, skilpadder i hagen og akvariefisk på badet.

Da Linda for noen år siden ble skilt, ble det nødvendig for henne å leie ut til studenter. Det har vært både interessant og lærerikt sier hun, men det er en forutsetning å være glad i ungdom for å kinne drive en slik virksomhet. Hun snakker mye med studentene, og har erfart at det er store kulturelle forskjeller mellom de ulike nasjonalitetene som har vært innom.

Men ungdom er ungdom hvor den enn kommer fra, med de samme behov, drømmer og lengsler. Og ikke minst, alle er opptatt av å møte jevnaldrende, knytte kontakter og i det hele tatt utforske hverandre. I sin vurdering av det tre uker lange oppholdet skriver Mari at hun har lært mer av å snakke med Linda enn den mer formelle undervisningen på rugbyklubben og avslutter evalueringen slik: Vi har blitt veldig gald familien, og avskjeden var trist og tårefull.

Bakerst fra venstre: Henrikke M. Nebell-Green, Kristin Engedal, Marie Busvold

Foran fra venstre: Emily Walker, Linda Walker, Mari Smith og Connie Walker