Ukens Petit

Ukens petit er ved Gunnar Langsrud (66), opprinnelig fra Hurum, har bodd 35 år i Sylling, før han flyttet til Beito.

Gunnar Langsrud (tekst), Torger Almaas (foto)

Publisert 01.12.2005 20:14 - Oppdatert 01.12.2005 20:17

NB! Denne artikkelen er fra desember 2005

MIN DAG

Snebygene kom tett og plutselig. De kom med nordvest-blåsten. Høstbakken forsvant som den ble visket ut og etterlatt som et hvitt og ubeskrevet ark.

Vannrett sneføyke som jeg lenge hadde lengtet etter. Og før dagen nærmet seg hellingen var hele landskapet forvandlet.

Har en flokk dompaper flyende rundt her oppe. De søkte fortvilet til matbrettet, hutret og flakset inn for landing i motvind med uryddige vingefjær;

Hvor i hule ble solsikkefrøene av?

Dette brå snefallet overrasket ikke bare dompapene, men også en harefrøken kom hoppende og søkte dekning inne i garasjen.

Hun stikker forresten alltid innom når det skumrer for å få seg en gulrot.

Jeg er kommet til at hun bor under ei hytte i nærheten, men spiser her og overnatter der. Det later til at frøken Hare er helt alene.

Mulig er hun skuffet i kjærlighet – eller kanskje hun har mistet sin venn.

Kjærlighet på Beito så vel som andre steder, handler visst alltid om den man ikke fikk eller den man mistet.

Alltid er min sansevare venninne skjelvende på sprang. Bakbeina er så lange at hun ikke greier å gå vakkert,

men sprang på flere meter gjør hun vakkert som noen ballerina. Når hun riktig får brukt alt hun har av kropp, er det skjønnhet i løpet.

– En nydelig skapning på evig flukt fra alle som vil spise henne.

Men når jeg står og betrakter min harefrøken i hvit pels som fyker av gårde i kveldingen, tenker jeg minst av alt på at der hopper en bedre middag.

Ingen lesere har kommentert denne artikkelen ennå.
Bli den første ved å legge inn en kommentar i skjemaet nedenfor: