Folkeaksjonen mot sykkelstier.

- Jeg vil ha pengene mine tilbake.

I flere år kastet jeg tjuekroninger i ei kurv ved Kjellstadbommen. Nei, vi snakker ikke frisbeegolf. Vi snakker bompenger. Nå er både bommen og pengene borte. Igjen sitter vi med noen kilometer med sykkelstier rundt i Lier. Det irriterer meg, og kom nå ikke her med miljøargumenter og klimatull.

Problemet er at syklistene ikke bruker stiene, og de er muligens allerede i ferd med å gro igjen. Syklistene insisterer i stedet på å bruke kvalitetstida si et helt annet sted. Hvor? – i veien for meg.

Trafikken i Lier snegler seg fra nord til sør. Bil på bil legger seg til køen som daglig gror fram bak utslitte sykkelfanaster som ikke på tørre møkka vil bruke den tidligere omtalte sykkelstien. At det stadig skaper farlige situasjoner, at tusenvis av bilister kommer for sent til viktige møter, og at jeg bare det siste året har tapt mange minutter på mine turer til Lierbyen, driter tydeligvis gamlinger i kondomtrikot på spacesykler loddrett i.

Mellom Sylling og Lyngås er det ikke sykkelsti. Her finnes kun en smal og kronglete riksvei med masse tungtransport. Det er på denne strekningen vi finner den største konsentrasjonen av liksomsporty liksommenn – ja det er naturligvis menn i overgangsalderen som dominerer trafikkbremsene.

Sørover mot Lierbyen er det sykkelsti i millionkronerklassen, men det er ikke noe alternativ for sinkene. Alle må da forstå at det ikke er noen vits i å trimme 2 meter til venstre. Når man har investert flere hundre kroner i gul trøye og plastikkhjelm, velger man å plassere seg der man blir sett. Jeg skal innrømme at 50-årige gubber i sykkelbukse og plastikkhjelm er et yndig syn, men det er ulidelig å kjøre i 20 når det egentlig er 60, selv om utsikten er aldri så nusselig.

Så – nå vil jeg gjerne ha tilbake min del av bompengene, slik at jeg i det minste kan bytte Fiaten mot en med bedre seter og erkondisjen, der jeg snegler meg sørover mot et muligens pol i Lierbyen.